Skal vi virkelig svikte de samme barna igjen?

Fem år etter at pandemien tvang skolene til å stenge, vil Oslo kommune nå legge ned fem barneskoler – denne gangen permanent. Igjen ser det ut til at barnas beste må vike når politikerne står overfor vanskelige valg.

Elever ved Nordpolen skole demonstrerer mot forslaget om nedleggelse.

Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 28. mars | Av syv psykologer og foreldre til barn på Nordpolen skole (navn nederst i teksten).

På en plakat på Nordpolen skole – en skole med 655 elever som nå vurderes nedlagt – står det: «Familien er den første skolen, og skolen er den andre familien.» Denne enkle setningen rommer en viktig og ofte undervurdert sannhet. For akkurat som en stabil og trygg familie gir barn det beste utgangspunktet i livet, gir en stabil og trygg skole mye av det samme. Den er et fast holdepunkt på barnas lange og tidvis kronglete vei mot voksenlivet. Her erfares både stolt mestring og sviende nederlag. Her lærer barna å samarbeide og respektere hverandre, og her skal de gradvis bli selvstendige mennesker i et fellesskap. Alle snubler litt på denne reisen. Og dessverre faller mange utenfor, enten i kortere eller lengre perioder.

Forskning støtter også det som står på plakaten. Derfor fokuseres det stadig mer på betydningen av skole-tilknytning (eller «school connectedness»), det vil si i hvilken grad elevene føler seg verdsatt, støttet og akseptert i sitt skolemiljø. Et solid forskningsfunn er at høyere skoletilknytning henger sammen med lavere frafall fra skolen, bedre skoleprestasjoner og bedre mental helse hos barn og unge. Denne positive effekten av god skole-tilknytning er spesielt viktig for barn som av ulike grunner har større risiko for å falle utenfor. Og da må vi ikke glemme at mellom 15 og 20 prosent av barna i området rundt Nordpolen skole vokser opp i fattigdom. Disse barna trenger en trygg skole. Og at Nordpolen ER en slik skole viste elevene til gangs da de demonstrerte mot nedleggingsplanene.

At skolen er noe mye mer enn bare en arena for læring, fikk vi erfare med tydelighet under og etter pandemien. Norge stengte skolene for å begrense smitte, mens Sverige valgte å holde dem åpne av hensyn til barnas beste. Ettervirkningene av de to strategiene er merkbare: I Oslo økte henvisningene til spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP) med 57 % fra 2019 til 2022, mens Stockholm, der skolene forble åpne, ikke opplevde en tilsvarende økning.

Noen vil kanskje hevde at det å legge ned en skole og flytte elevene til andre skoler ikke kan sammenlignes med de drastiske tiltakene under pandemien. Men likhetene er flere. I forslaget fra Utdanningsetaten skal elevene på Nordpolen skole splittes på fire andre skoler, ut fra hvor de bor. Hvis nedleggelsen gjennomføres, vil alle klassene bli splittet opp. Da forsvinner, som under pandemien, barnas skole-familie. Da forsvinner den viktige skole-tilknytningen. Da forsvinner vennskap, trygge lærere, og de gode vanene og reglene som nærmest sitter i veggene – en skolekultur som er bygget opp av elever og lærere gjennom mange år.

Med skolenedleggelse forsvinner ikke bare en bygning, men også møteplassene som holder barn og unge tilknyttet. Skolekorpset forsvinner. Skolekoret forsvinner. Fritidsklubben for 5.–10. trinn, der over 100 barn og unge har et trygt møtested, forsvinner. Nye fellesskap kan skapes, men det tar tid – og i mellomtiden vil flere barn falle utenfor.

Det er lettere å prioritere det som kan måles og vanskeligere å forsvare det som ikke lar seg telle. Under pandemien var smitte- og dødstall lette å måle, mens de langsiktige konsekvensene for barn og unge ble oversett. Nå skjer det samme igjen. For i «Forslaget til endring av skolestruktur i grunnskolen i Oslo» savner vi et tydelig fokus på skolen som en helt sentral arena for forebygging. Gode og trygge skole-familier gir ikke bare kunnskap og læring, men også mindre utenforskap og bedre psykisk helse. En varm og inkluderende skole-familie er et forebyggingstiltak som treffer alle, som involverer både barn og foreldre og som slik gjør at vi sammen kan støtte barna våre så godt som mulig på veien til et godt voksenliv. Derfor kan ikke innsparinger i skolebudsjettet ses isolert fra andre viktige samfunnsområder. Og gode, trygge skole-familier tar tid å bygge opp – men kan raskt rives ned.

Og den aller viktigste likheten mellom stengingen av barnehager og skoler under pandemien og nedleggelses-planene nå? Det er de samme barna som rammes. De barna som for fem år siden mistet skolen eller barnehagen sin risikerer nå å miste skolen sin for godt. Utdanningsdirektøren erkjenner at endringene blir krevende, men mener at det «som oftest går bra for barna når støvet har lagt seg». Vi bør da huske at vi fem år senere fortatt kjenner ettervirkningene av pandemi-nedstengningen. Joda, for de fleste av oss har nok støvet i stor grad lagt seg etter pandemien, men økningen i antall barn og unge som henvises til spesialisthelsetjenesten er fortsatt ikke reversert.

Under pandemien var det umulig å vite hva som var riktig strategi, men i etterpåklokskapens lys ser vi stadig tydeligere at vi nok tok feil den gangen. Og dermed sviktet barn og unge. Nå vet vi bedre. Vi kan ikke svikte de samme barna igjen.

Skrevet av syv psykologer som også er foreldre til barn ved Nordpolen skole:

Torgeir Moberget – Førsteamanuensis i psykologi og far til 2.klassing på Nordpolen skole

Hanne H. Brorson – Psykolog og mor til 3. og 4.klassing på Nordpolen skole

Ellen Andersen Digre – Psykologspesialist og mor til 1.klassing på Nordpolen skole

Synnøve Magnussen Wiig – Psykologspesialist og mor til 3. og 6.klassing på Nordpolen skole

Rune Jonassen – Professor i psykologi og far til 3.klassing på Nordpolen skole

Hanne Rosten - Psykologspesialist og mor til 3.klassing på Nordpolen skole

Maj K. Egeland – Psykologspesialist og mor til 5.klassing på Nordpolen skole