Barna først. Behov for fleksibilitet i skoleplansvedtak for Oslo.
Forrige uke signaliserte de borgerlige partiene i Oslo enighet om skolebehovsplanen. Alt tyder på at vedtaket før jul blir plankekjøring. Dette skjer på tross av en samstemmig høringsrunde som peker på svært alvorlige mangler i saksutredningen. Kunnskap og erfaring fra foreldre, lærere, fagfolk og politi blir ignorert.
Ett av de sentrale spørsmålene vi i foreldreutvalget sitter igjen med er: Hvordan ivareta elevene som blir hardest rammet i kommende skoleår? Et rigid vedtak som binder iverksettelse til 2027 kan skape store problemer. Selv om vi ikke ønsker skolebehovsplanen velkommen, må vi unngå de verste skadefølgene.
FAU leder ved Nordpolen Skole Marianne Werrum. Her fra mobiliseringsmøte i Torshov Kirke.
Mye kan sies om skolebehovsplanen og prosessen som har ført oss dit vi står i dag. Et av problemene med den svake saksforberedelsen er dem totale mangelen på forståelse for hvordan en nedleggelse i 2027 påvirker elevene som skal starte på eller allerede går på ungdomstrinnet i det kommende skoleåret.
Utdanningsetaten og skoledirektøren har hittil ikke vært villige til å ha en dialog med oss i foreldreutvalget om dette, og vist til at dette må tas i etterkant av et eventuelt vedtak. Dette gjør oss dypt bekymret. For avklaringene må komme nå, og tydelige alternativer må være på plass i god tid før neste søknadsfrist, 13. mars 2026.
Ungdommene våre har rett til stabilitet og forutsigbarhet i en sårbar fase. I mangel på dette vil foreldre og elever søke seg til løsninger som gir dem trygghet og oversikt. Vi har helt siden skolebehovsplanen ble lagt frem i mars sett at ungdom søker seg bort fra Nordpolen skole. Søknadsmassen til ungdomstrinnet i år ble betydelig redusert, og dagens 8. trinn er lite. Det antas å reduseres ytterligere til neste år, når skolebehovsplanen er et faktum. Likeså vil årets 7. klassinger, korona-årgangen som Erna og Høyre henviste til hjemme-skole og skjerm-undervisning i uke etter uke da de gikk i 1. klasse, åpenbart søke seg mot skoler der de kan få en uavbrutt ungdomstid, med stabilitet i vennegruppe og lærerkrefter.
Liv Kaasen, nestleder FAU i en av flere demostrasjoner for å bevare Nordpolen Skole.
Resultatet kan bli spøkelsesklasser med en håndfull elever, og et svekket faglig og sosialt tilbud. For dette handler ikke bare om trivsel – det handler om kvalitet og økonomi. Lærere havner i en skvis mellom lojalitet til elevene, og å bli hos dem, versus å prioritere egen karriere. Samtidig er det svært kostbart å drifte en ungdomsskole med så få elever, noe som kan gå på bekostning av barneskolen. Skal vi virkelig vedta en plan som både svekker læringsmiljøet og sløser med kommunens ressurser?
Løsningen er enkel: Vedtaket må åpne for fleksible løsninger på lavest mulig nivå, der kompetanse om barnas beste legges til grunn. Det må være rom for justeringer når situasjonen endrer seg – ikke en rigid plan som ignorerer mulige lokale tilpassinger, også i tiden frem til 2027.
Vi krever tre ting:
Fleksibilitet: Vedtaket må åpne for lokale tilpasninger og ordninger som vektlegger barnas beste – ikke en rigid tidsplan som låser oss til løsninger som ikke er konsekvensvurdert.
Medvirkning: De barna som blir direkte berørt i 2026–27 må sikres langt mer aktiv deltagelse i beslutninger som angår dem enn det UDE hittil har lagt opp til. Dette samvirket må komme på plass umiddelbart på nyåret, slik at barna som skal søke skoler i mars -26 har tydelige alternativer foran seg.
Friske midler: Kommunen må stille opp med ekstra ressurser for å sikre at disse elevene blir så lite skadelidende som overhodet mulig. Det er en god investering.
Dette er ikke bare politikk – det er et spørsmål om ansvar. Det kan ikke være elevene som skal betale konsekvensene for at kommunen ikke har gjort hjemmeleksa si.
Marianne Werrum, leder FAU ved Nordpolen skole
Liv Kaasen, nestleder
Hege Pålsrud, styremedlem
Morgan Fjugstad, styremedlem
Anne Kristin Furuseth, styremedlem
